Disse bøkene forklarer mye av hva som skjer i den usynlige verden - og jeg er ganske sikker på at disse bøkene er profetiske, av en som forstår hvordan den usynlige verden fungerer. Det som er interessant i disse 2 bøkene - er at de beskriver hva som angriper samfunnet idag - og ikke minst menigheten - via New Age og globalisme. Globalismens overherrer - som godt beskrives i begge bøkene, men som i bok nummer 2 - Mørkets rike vender tilbake - beskriver dagens situasjon.

Disse New Age folkene - som er indoktrinert via skolesystemet, som åpner opp for urene ånder via yoga og ulike spirituelle retninger som teks. vår eks. prinsesse Martha er en propagandist for, sosialistisk indoktrinering i skolen, alt det urene som blir opphøyd - gjør at det vokser opp en generasjon med folk - som har mange urene ånder i seg - og de blir ofte vrede, føler seg dårlig og bad feeling - om de møter de sanne kristne som lever nær sin Gud. Men disse igjen - er kontrollert at de store herrene over - globalistene - som i boken beskrives som ett advokatfirma - som igjen samarbeider med satanister, for å kunne rydde bort uønskede folk.

Det kjære venner - sånn er utviklingen i Norge, og ikke minst i USA - og de fleste Vestlige land. Disse kreftene samarbeider igjen nært med Islams ånd. Og alle har felles mål - å få fjerne all form for kristendom fra landet vårt - og fjerne kristne, ved først å henge de ut, de som ikke kompromisser (hvor lunkne kristne ofte står i front for å henge de ut, og synes de er for forømmende, kalde, negative og rett og slett ufyselige) - for å føde frem Antikristens Ånd - til å dominere hele samfunnet. Og der har vi kommet alt for langt frem, til at noe kan stoppes, og jeg tviler på om det kan bremses lengre.

I begge bøkene - legger jeg frem det første kapittelet - så er det bare å lete opp resten på den hjemmesiden jeg har lagt det opp på!

Mørkets Rike I - Profetisk roman av Peretti

Mørkets Rike

For vi kjemper ikke mot kjøtt og blod, men mot makter og myndigheter, mot verdensherskerne i denne tidens mørke, mot ondskapens ånde hær i himmelrommet.

Paulus (RSV)

Kapittel 1

Det var en sen søndag kveld med fullmåne at de to skikelser i ar­beidsklær dukket opp på riksvei 27, rett utenfor den lille universitetsby­en Ashton. De var høye, minst to meter og ti, kraftig bygd og hadde perfekte proporsjoner. Den ene var mørkhåret og hadde skarpe trekk, den andre var blond og kraftig. På en kilometers avstand stirret de mot byen mens de lyttet til bråket som steg opp fra festlighetene på byens åpne plas­ser, gater og smug. De begynte å gå.

Det var tiden for Sommerfestivalen i Ashton. Byens årlige øvelse i fri­volitet og kaos, en måte å si "takk skal dere ha, kom igjen, lykke til og hyggelig å ha dere her" til de omkring åtte hundre universitetsstudentene ved Whitmore College som nå skulle få sin lenge etterlengtede sommerferie. De fleste skulle pakke og reise hjem, men alle ville utvilsomt ven­te lenge nok til å ta del i festivitasen, gatediscoen, karuseller, tivoliet, 5-cents kinoene, og hva som helst man ellers kunne få tak i, over eller un­der bordet Det var en mulighet til å bli full, gravid, få juling, bli knistukket og syk, alt i løpet av samme natten.

Midt i byen hadde en samfunnsbevisst jordeier åpnet en stor plass og latt et omreisende tivoli sette opp sine boder, portaler og forlystelsesaktiviteter. Det tok seg best ut i mørket; eskapader av festlig opp rustent jern som ble drevet av traktormotorer som kjempet om kapp med musik­ken som skrek høyt midt oppe i alt sammen. Denne varme sommerkvel­den var de flakkende, bomullskledde massene ute for å more seg, more seg more seg. Et pariserhjul beveget seg langsomt rundt, stanset litt for å slippe noen på, gikk litt til og slapp noen av, og tok deretter flere runder i stor fart for å gi passasjerene valuta for pengene. En hylende karusell med mer eller mindre istykkerslåtte hester gikk rundt i en sterkt opplyst sirkel, mens tivoligjengere kastet tennisballer i kurver, femtiøringer i askebeger, dartpiler på ballonger og penger til vinden langs den sammensnekrede, vaklete gangbanen hvor utroperne ropte sitt "prøv lykken " til hver eneste forbipasserende.

De to besøkende stod høye og stille midt oppe i det alt sammen, mens de undret seg over at en by på tolv tusen innbyggere – studenter inkludert - kunne skapte en slik enorm, myldrende masse.

Den ellers så stillferdige befolkningen var som en eneste bøling, godt forsterket av folk fra andre steder som søkte adspredelse til ga­tene, vertshusene, forretningene, smugene og parkeringsplassene var overfylt. Alt var lov og det ulovlige ble oversett. Politiet hadde hendene fulle, men for hver bølle, vandal, fyllik eller hore de la i hånd var det bare et dusin til som fortsatt gikk løse og skrålende rundt i byen. Idet festivalen nådde sitt crescendo nå på den siste kvelden, var den som en for­rykende storm som ikke kunne stanses. Man kunne bare vente på at den skulle blåse fra seg, og så ville man få hendene fulle med å rydde opp et­terpå.

De to gjestene bante seg langsomt vei gjennom tettpakkede karnevalgater mens de lyttet til praten og betraktet aktivitetene. De var spørrende når det gjaldt denne byen, så de tok seg god tid til å observere her og der, til høyre, til venstre foran og bak. Folkemassene myldret rundt dem som virvlende klesplagg i en vaskemaskin, idet de beveget seg fra den ene siden av gaten til den andre i en uendelig runddans hvor det var umulig å forutsi neste trekk. De to høye mennene fortsatte å betrakte menneske­massen. De lette etter noen.

"Der," sa den mørkhårede mannen.

Begge så henne. Hun var ung, svært vakker, men også veldig usikker. Hun så hit og dit - hadde et kamera i hendene og et stramt uttrykk i ansik­tet.

De to mennene skyndte seg gjennom mengden og stilte seg ved siden av henne. Hun la ikke merke til dem.

"Forsøk å kikke der borte," sa den mørkhårede til henne.

Med denne enkle kommentaren ledet han henne ved hånden på skulde­ren hennes mot en spesiell markedsbod på fornøyelsesområdet. Hun gikk gjennom gresset og alt søplet folk hadde kastet fra seg og beveget seg mot en bod hvor noen tenåringer hisset hverandre opp med å kaste med dartpiler mot ballonger. Ikke noe av dette interesserte henne, men der...noen skygger som lusket i mørket bak boden påkalte hennes oppmerksomhet. Hun holdt kameraet klart, tok et par små forsiktige skritt og så løftet hun raskt kameraet til øyet.

Blitzen lyste opp trærne bak boden idet de to mennene skyndte seg vi­dere til sitt neste møte.

--------------------------------------------
De beveget seg lett, uten å nøle, i det de passerte gjennom hoveddelen av byen i raskt tempo. Bestemmelsesstedet deres lå halvannen kilometer utenfor sentrum, like ved Poplar Street, og deretter omlag en kilometer opp til toppen av Morgan Hill. Det hadde praktisk talt ikke gått noe tid i det hele tatt før de stod foran den lille hvite kirken som lignet på et post- kortmotiv med sin veltrimmede gressplen og elegante oppslagstavle hvor søndagsskolens aktiviteter var beskrevet. Over den lille tavlen stod nav­net "Ashton Community Church”, og med svarte bokstaver var det malt over et eller annet navn som hadde vært der fra før: "Henry L. Busche, Pastor."

De så seg tilbake. Fra denne høyden kunne de se ut over hele byen og se hvordan den spredte seg ut fra den ene enden til den andre. I vest gni­stret det karamell-fargede karnevalet, mot øst lå det ærverdige og velkjen­te Whitmore College. Det lå langs motorvei 27, hovedgaten gjennom byen, hvor det også befant seg kontorer, småbysupermarkedet, noen ben­sinstasjoner som kjempet om kundene, lokalavisen, samt flere mindre fa­miliebedrifter. Herfra så byen så typisk amerikansk ut - liten, uskyldig og harmløs, nesten som et lite maleri.

De to gjestene tok ikke bare imot inntrykk gjennom øynene. Selv fra dette utsiktspunktet lå den virkelige understrømmen i Ashton dem tungt på hjerte og sinn. De kunne føle det; rastløs, sterk, voksende, klar og målrettet...det var en helt spesiell form for ondskap.

Det var ikke ulikt noen av dem å stille spørsmål, studere, undersøke. Det lå ofte inn under deres arbeidsområde. Det var derfor naturlig for dem å nøle litt, undre seg, og spørre: Hvorfor akkurat her?

Men bare for et kort øyeblikk. Det kunne ha vært en plutselig sensitivi­tet, et instinkt, svakt, men for dem umiskjennelig. Det var nok til å få dem til øyeblikkelig å forsvinne rundt hjørnet av kirken og skjule seg i ly av mørket. De snakket ikke, beveget seg ikke, men de stirret mot noe som raskt nærmet seg.

Den nattlige scenen i den stille gaten var en blanding av blålig måne­skinn og bunnløse skygger. Men en skygge duvet ikke i vinden slik skyg­gene av trærne gjorde. Heller ikke stod den stille som skyggene av bygningene. Den krøp, skalv, beveget seg langs gaten mot kirken, mens hver minste strime av lys som den krysset, syntes å synke inn i dens mør­ke som om det var en revne i verdensrommet Denne skyggen hadde imid­lertid en skikkelse, en besjelet, dyreaktig skapning - idet den nærmet seg kirken kunne det høres lyder: klover som skrapte mot bakken, svak ra­sling idet brisen rusket i vingene som var festet rett over skuldrene til skap­ningen.

Den hadde armer og den hadde føtter, men det virket som om den be­veget seg uten idet den krysset gaten og nærmet seg trappetrinnene i fron­ten på kirken. De plirende utstående øynene reflekterte det sterke blålige lyset fra fullmånen. Det knudrete hodet stakk opp fra de lute skuldrene og små dotter med ram rødaktig ånde sydet i en tung hvesing gjennom rek­ker av ujevne hoggtenner.

Enten lo den eller den hostet - hvesingen som kom dypt nede fra stru­pen kunne like gjerne være det ene som det andre. Fra sin krypende stil­ling reiste den seg opp på bakbeina og så seg om i det stille nabolaget, de svarte læraktige leppene trakk seg tilbake i et forferdelig dødningeaktig grin. Den nærmet seg hoveddøren. Den svarte hånden skar igjennom dø­ren som spyd i vann, kroppen beveget seg framover og gjennomboret dø­ren, men bare halvveis.

Plutselig, som om det traff en levende vegg, ble vesenet slått tilbake og sendt som rasende bylt nedover trappetrinnene. Den rødglødende ånden dannet korketrekkermønster i luften.

Med et uhyggelig skrik av raseri og indignasjon, reiste det seg opp på fortauet og stirret på den fremmede døren som ikke ville la det få passe­re gjennom. Så begynte membranene på ryggen å vibrere og fylles med luft, og deretter fløy det med et brøl mot døren, gjennom døren, inn i foyeren - og inn i en sky av hvitt og hett lys.

Vesenet skrek og dekket øynene. Deretter kjente det hvordan det ble grepet av en voldsom skruestikke av en hånd. På et øyeblikk flagret det gjennom luften og ut som ei filledokke, skikkelig slått og overvunnet.

Vingene summet i det de ble slått ut da vesenet tok en runde og satte mot døren igjen. Den rødaktige ånden stod ut av neseborene på det, klør­ne ble blottstilt og gjort klart til angrep, en spøkelsesaktig sirene av et skrik steg opp fra strupen. Som ei pil gjennomborer sitt mål, som ei kule treffer en vegg - gikk det gjennom døren -... Og øyeblikkelig var det som om dets indre ble revet løs.

Det ble en eksplosjon av kvelende damp, et siste skrik og deretter fla­grende armer og bein som fòr gjennom luften. Så ble alt stille og det lå bare igjen en eim av svovel i luften og de to fremmede som nå plutselig befant seg inne i kirken.

Den store blonde mannen plasserte et skinnende sverd i skjeden mens det hvite lyset han var omgitt av, svant.

"Var det en forstyrrende ånd?" spurte han.

"Eller en tvilens ånd...eller frykt. Hvem vet?"

"Og det var en av de små?"

"Jeg har ikke sett noen mindre."

"Virkelig ikke? Og hvor mange tror du det er i alt?"

"Mange, langt flere enn oss, og over alt. Aldri uvirksomme.”

"Det har jeg sett, allerede," sukket den store mannen.

"Men hva gjør de her? Vi har aldri sett en slik konsentrasjon før, ikke her."

"Å, årsaken vil nok ikke være skjult så mye lenger." Han stirret gjen­nom dørene i foyeren og mot kirkesalen. "La oss se til denne Guds mann."

De vendte seg fra døren og gikk gjennom den lille foyeren. Oppslag­stavla på veggen var full av forespørsler om matvarer til en familie i nød, barnevakt og forbønn for en syk misjonær. En stor plakat bekjentgjorde et menighetsmøte neste fredag. På den andre veggen hangen oversikt over de ukentlige offerinnsamlingene. Ofringen hadde gått noe ned siste uke. Det hadde møtebesøket også. Det var gått ned fra seksti-en til førti-to.

De gikk ned midtgangen, forbi benkeradene og fram mot fronten av rommet hvor det over dåpsbassenget hang et enkelt kors som ble opplyst av en enslig lyskaster. Midt på det slitte gulvteppet på plattformen stod en liten pult med en oppslått Bibel på, talerstolen. Møbleringen var svært enkel, funksjonell, men overhodet ikke kunstferdig. Det hele talte enten om ydmyke mennesker eller om vanskjøtsel.

Da blandet det seg også en lyd inn i bildet: en dempet hulking fra en­den av benkeradene til høyre. Der, knelende i inderlig bønn, med hodet mot den harde trebenken og hendene hardt og inderlig sammenfoldet, be­fant det seg en ung mann, svært ung, den blonde tenkte først: ung og sår­bar. Ansiktet var selve bildet av smerte, lidelse og kjærlighet. Leppene beveget seg uten en lyd etter hvert som navn, forbønner og lovprisning ble utøst med pasjon og tårer.

De to kunne ikke hjelpe for at de bare ble stående et øyeblikk og stirre, studere og spekulere.

"Den lille kriger," sa den mørkhårede.

Den store blonde mannen gjentok ordene stille for seg selv i det han så ned på den sønderknuste mannen i bønn.

"Ja," svarte han, "her har vi ham. Til og med nå går han i forbønn, og står foran Herren på vegne av folket, på vegne av byen..."

"Nesten hver eneste kveld er han her."

Ved den bemerkningen smilte den store mannen. "Han er slett ikke så ubetydelig."

"Men han er den eneste. Han er alene."

"Nei.” Den store ristet på hodet "Det fins andre. Det fins alltid noen an­dre. Vi må bare finne dem. Hans enslige, vaktsomme bønn er bare begyn­nelsen."

"Han kommer til å bli kvestet du er klar over det?"

"Det vil avismannen bli også. Og vi."

"Men kommer vi til å vinne?"

Øynene til den store mannen lynte som flammende ild.

"Vi skal kjempe”.

"Vi skal kjempe," nikket vennen.

De stod over den knelende krigeren, en på hver side, og i samme øye­blikk, litt etter litt, liksom en blomst som folder seg ut, begynte et hvitaktig lysskinn å fylle rommet. Det lyste opp korset på bakveggen, avdekket sakte fargene og åremønstrene på trebenkene, mens det økte i intensitet inntil den lille ydmyke helligdommen ble levende med en overjordisk skjønnhet. Veggene glinset, de slitte teppene glødet, den lille talerstolen stod høy og skarpt avtegnet som en skiltvakt som ble opplyst bakfra av solen.

Nå var de to mennene blitt skinnende hvite, klærne de hadde hatt på seg var blitt forvandlet til klesplagg som syntes å brenne av intensitet. Ansik­tene skinte som bronse og glødet, øynene skinte liksom ild og begge to bar et gnistrende gyldent belte hvor det hang et skinnende sverd. De la hendene sine på skuldrene til den unge mannen. Da, som en vidunderlig himmelhvelving, spredte det seg en åndelig atmosfære over dem.

Sammen betjente de den unge mannen de skulle ha i sin varetekt, og hans mange tårer opphørte litt etter litt.

----------------------------------------------

Ashton Clarion var en småbyavis med nyheter for grassrota. Den var li­ten og svak, kanskje noe uorganisert til tider. Den var med andre ord det trykte uttrykk for landsbyen Ashton. Kontorene lå i hovedgaten midt i byen - en enetasjers affære med et stort utstillingsvindu og en tung dør med brevsprekk i. Avisen kom ut to ganger i uka, på tirsdager og fredager, og tjente slett ikke store penger. Bare ut fra utseendet på kontorene og lay-out avdelingen, kunne en være sikker på at det ikke var rare bud­sjettet som skulle til.

I den halvdelen av bygningen som vendte ut mot gaten, lå kontoret og redaksjonen. Den bestod av tre skrivepulter, to skrivemaskiner, to søppel­bøtter, to telefoner, en kaffetrakter og noe som så ut som all verdens no­tater, papirer og kontorrot. En gammel, nedslitt disk fra en nedlagt jernbanestasjon tjente som skille mellom ekspedisjonen og kontorområdet, og selvsagt hang det en liten bjelle over døren og ringte hver gang noen kom inn.

I tillegg til disse enkle bestanddeler befant det seg et uventet luksuriøst og storbyaktig redaktørkontor bak noen store glassvegger. Dette siste var nylig blitt føyd inn i interiøret Den nye redaktøren/eieren var nemlig en tidligere storbyreporter og et redaktørkontor med glassvegger hadde alltid vært en av hans livs store drømmer.

Denne nye redaktøren het Marshall Hogan. Han var en sterk, kantet stå-på type som staben-setteren, sekretæren/reporteren/annonsemedarbeideren, lay-out mannen og reporter/spaltisten - kjærlig refererte til som ”Attila the Hogan”. Han hadde kjøpt avisa noen måneder tidligere og fremdeles forekom det små konfrontasjoner mellom hans storby-polerte stil og deres småbyaktige ”slapp-av" tendenser. Marshall ønsket en kvalitetsavis som gikk strømlinjeformet og effektivt og som overholdt sine deadlines - en avis med en plass til alt og alt på sin plass. Men overgang­en fra New York Times til Ashton Clarion var som å hoppe av et tog i fart og lande mot en vegg av halvferdig gelé. Tingene gikk helt enkelt ikke så raskt unna i dette lille kontoret, og den høytrykks-effektiviteten Marshall var vant til, måtte vike for slike Ashton Clariom-eiendommeligheter som å ta vare på all kaffegruten til sekretærens kompost-haug, og ta inn en len­ge etterlengtet historie til allmenhetens interesse, men som så ut som om en fugl hadde vandret i blekket.

På mandag morgenen var trafikkmønsteret hektisk, uten mulighet for blåmandag-tendenser. Tirsdagsutgaven ble til i all hast, og hele staben kjente påkjenningene av stresset der de fartet fram og tilbake mellom skri­vebordene og paste-up-rommet bakenfor. De trykket seg forbi hverandre i den trange passasjen mens de bar med seg utkast og kopier av artikler og avertissementer som skulle skrives, settes, og fremkalte filmruller fra fotografen som skulle fokusere og aktualisere nyhetssidene.

I bakrommet, mellom sterke lys, sammenstuede arbeidsbord og skik­kelser som gikk til og fra, stod Marshall og Tom - paste-up-mannen - bøyd over et stort, benklignende staffeli, mens de satte sammen tirsdagens Cla­rion av biter som tilsynelatende lå spredt utover hele rommet. Dette pas­ser her, dette går ikke - så vi må finne plass et annet sted, dette er for stort, hva skal vi fylle dette med? Marshall var i dårlig humør. Hver mandag og tirsdag var han i dårlig humør. 

"Edie!" ropte han, og sekretæren svarte: "Kommer,” og han bad henne for ørtende gang, "korrekturen skal ligge i skuffen over pulten, ikke oppå pulten, ikke på gulvet, ikke på-”

"Jeg la ikke korrekturarkene på gulvet!" Protesterte Edie mens hun skyndte seg inn i paste-up-rommet med flere korrektur-strimler i hånden. Hun var en tøff liten kvinne på førti med akkurat passe tøff personlighet til å stå imot Marshalls bryske væremåte. Hun var fortsatt den som visste hvor allting var på kontoret, særlig bedre enn hennes nye sjef. ”Jeg har dem akkurat i de søte små skuffene hvor du ønsker dem.''

"Så hvordan greide disse her å havne på gulvet?” 

"Vind, Marshall, og la meg slippe å fortelle deg hvor den kommer fra!"

"All right, Marshall," sa Tom, "da er vi ferdige med side tre, fire, seks, syv...men hva med én og to? Hva skal vi gjøre med alle disse åpningene?"

"Vi skal sette inn Bernices dekning av Festivalen, dyktig skrevet, med dramatiske bilder med fokusering på det menneskelige, alt sammen så snart hun får med seg beina og kommer hit og gir den til oss! Edie!”

"Ja!"

"Bernie er én time for sent ute! Vil du ringe henne igjen?"

"Har akkurat gjort det. Ikke noe svar."

"Æsj!"

George, den lille, pensjonerte typesetteren som fortsatt arteidet for moro skyld, svingte stolen rundt og tilbød: "Hva med kvinnenes veledighets-party? Jeg holder på å avslutte det nå, og bildet av Mrs. Marsamella er pikant nok til et søksmål."

"Ja," gryntet Marshall, "sett det på side én. Det er hva jeg behøver, et godt inntrykk."

"Hva nå da?" spurte Edie.

"Var noen av dere på Festivalen?"

"Jeg var på fisketur," sa George. "Den festivalen er for vill meg.”

"Min kone gav meg ikke lov," sa Tom.

"Jeg fikk med noe av den," sa Edie.

"Begynn å skrive," sa Marshall. "Årets største begivenhet i landsbyen - vi må ha noe om det."

Telefonen ringte.

"Reddet av bjella?" Edies kommentar gjenspeilte hennes oppfatning av spenningen i bakrommet. "God morgen, Clarion.” Plutselig lyste hun opp.

"Hei, Bernice! Hvor er du?"

"Hvor er hun?" forlangte Marshall å få vite.

Edie lyttet og langsomt ble ansiktet hennes fylt av skrekk, "Ja… vel, ro deg ned, nå...javisst..ikke vær redd, vi skal få deg ut."

Marshall utbrøt, "Vel, hvor i granskauen befinner hun seg?"

Edie gav ham et irettesettende blikk og svarte: "I fengsel!"

Mørkets rike vender tilbake - bok nr. II

Kapittel 1

Det kunne ha begynt i en hvilken som helst by. Det var ikke noe spesielt med Bacon’s Corner. Den var ikke annet enn en av de mange småbyene i jordbruksdistriktene, langt bort fra de store hovedveiene. Byen var ikke markert som noe mer enn en liten prikk på veikartet. På kartet stod. det at byen hadde en bensinstasjon, ingen overnattingsmuligheter, kanskje litt mat, hvis butikken var åpen, men ikke noe særlig mer.

Men det begynte i Bacon’s Comer.
Det var en helt vanlig tirsdag kveld. Arbeidsdagen var over, i de fleste hjemmene stod middagen på, butikkene holdt på å stenge og stedets bar holdt på å fylles. Alle de ansatte ved Bergen Dørfabrikk hadde stemplet ut, og vaktmannen sjekket at alle dører var låst. Utenfor Myers forretning som solgte fòr og landbruksutstyr, holdt sønnen til herr Myers på å trille inn plenklipperne og jordfreserne for natten. Lysene ble slukket i stedets kolonialbutikk. To pensjonister satt på hver sin stol utenfor barbersalong- en og slo i hjel sine ledige timer.

Jordene og gårdene like på andre siden av veien mellom Toe Springs og Claytonville ble varmere og grønnere for hver dag, og nå førte kveldsvinden med seg mange forskjellige aprildufter - eple- og kirsebærblomster, nypløyd åker, litt gjørme, litt kveg og litt gjødsel.
Det var en helt vanlig tirsdagskveld. Ingen ventet at noe uvanlig skulle skje. Ingen verken så eller hørte noe. De kunne ikke ha gjort det.

Men oppstyret begynte like bak et beskjedent, lite utleid bondehus, like sør for gården til Fred Potter. Det var noe som flakset, fløy og svevde av sted. Så lød det et skrik, et langtrukkent, gjennomtrengende hyl. Det vat en skarp, klagende lyd som fòr inn i skogen, og som hørtes ut som fløyten på et forbipasserende tog. Det lød høyt, så halvkvalt, høyt, så halvkvalt, mens det beveget seg fra den ene siden til den andre mellom trærne, som et jaget dyr. 
Så kom det et lynglimt og en ildkule. Den blafret opp og brente seg vei gjennom skogen med en utrolig fart. Den fulgte like bak sirenen, nesten oppå den.

Så lød det flere rop og skrik, og flere blinkende lys! Plutselig var skogen full av dem.
Trærne sluttet brått ved Amhurst kvegfarm. Jakten fortsatte i åpent terreng.
Først ut av skogen kom et udyr, en flaggermus, en svart sak med kuleøyne. De mørke vingene flakset, og pusten så ut som et langt, gult bånd etter den. Den kunne bare ikke fly fort nok. Den grafset i luften med de edderkopplignende armene sine, desperat etter å få opp farten. Og hele ti den skrek den i vill panikk.

Like bak den, meget nær, farlig nær, eksploderte selve solen ut av skogen - en skinnende komet med vinger av ild som etterlot seg et glitrende spor, og et sverd av lyn som ble holdt utstrakt i kraftige bronsehender.

Den svarte tingen og kometen fòr opp mot himmelen over Bacon’s Corner. De fløy i sikksakk og fòr i alle retninger som fyrverkeri.
Som en rad med kanoner begynte skogen å spy ut flere nifse skapninger. Det var minst tjue stykker, og de flyktet i vill panikk med en lynrask, flammende skikkelse like i hælene. De le spredt i alle retninger som et vanvittig meteorregn i revers.

Den første demonen gikk tom for knep og unnamanøvere. Han kunne kjenne varmen fra krigerens sverd like i hælene på seg.

Han fnyste over skulderen: "Nei, kom deg vekk, jeg drar!"

Det flammende sverdet skar i en bue gjennom luften. Demonen parerte med sitt eget sverd, og slaget fikk ham til A snurre rundt. Han korrigerte med vingene, snudde seg og så på sin angriper. Han skrek, bannet og parerte slag etler slag, mens han så inn i de flammende øynene. Her møtte han mer kraft, mer herlighet og mer hellighet enn han noen gang hadde opplevd. Og han kunne se det i disse øynene - denne krigeren ville aldri gi opp. Aldri.

Demonen gav opp før sverdet endelig traff for siste gang. Den forsvant fra jorden, fra menneskenes verden, og ut i det ytterste mørke. Plutselig var den borte i en virvlende sky av rød røyk.

Krigeren snudde seg og steg høyere. Han svingte med det lange sverdet over hodet på seg og laget en ring av ild. Han brente av kamplyst og rettferdighetens glød.

Også kameratene hans var oppslukt av dette. De slo demonene ned fra himmelen som vemmelige innsekter. De hugget etter dem med de kraftige sverdene sine og jaget dem nådeløst av sted, uten at de fikk sagt noe.

Like til høyre kom en lang, glidende ånd feiende enda en gang mot sin himmelske angriper. Plutselig krøllet den seg tett sammen i smerte og forsvant.                     

Til venstre drev en storkjeftet, skrytende smådjevel på med å forbanne og håne sin motstander. Luften var full av bespottelser. Han var rask og selvsikker, og var nettopp begynt å tro at han kunne seire. Men plutselig frir hodet hans én vei, og kroppen en annen, mens ansiktet fremdeles var forvridd i et stolt snøft. Og så var han borte.

Nå var det bare en igjen. Den snurret av sted og forsøkte å holde seg oppe med bare en frisk vinge.

"Jeg skal forsvinne, jeg skal forsvinne," tryglet den. "Hva heter du?" spurte engelen.

"Fortvilelse."

Krigeren feide demonen vekk med flatsiden av sverdet. Den flyktet og ble borte, men den var fremdeles i stand til å gjøre ondt.

Og så var det over. Demonene var borte. Men ikke raskt nok.

"Hvordan går det med henne?" sa Nathan til araberen. Han stakk sverdet tilbake i sliren.

Armoth, afrikaneren, hadde undersøkt for å være sikker. "Hun er i live, hvis det er det du mener."

Den mektige polyneseren, Mota, fortsatte: "Hun er såret og skremt. Hun vil gjerne komme seg vekk. Hun vil ikke vente."

"Og nå er Fortvilelse fri til å plage henne,” sa Signa, orientaleren. Armoth svarte: "Da er det begynt, og det er ingenting som kan stanse det."

---------------------------------------------------

Sally Roe lå i gresset Hun holdt seg rundt halsen og gispet etter luft. Med lange, bevisste åndedrag forsøkte hun å bli klar i hodet, slik at hun kunne tenke. Hun kjente en hevelse på halsen, og flanellskjorten hennes var rødfarget av blod fra såret i skulderen. Hun så bortover mot geitekveen, men det var ingenting som rørte seg der. Det var ikke tegn til liv, ingenting som kunne skade henne.

Jeg er nødt til å komme meg vekk, jeg er nødt til å komme meg vekk. Jeg kan ikke bli her - nei, ikke et øyeblikk til.

Hun klarte å komme seg opp, men hun måtte støtte seg til husveggen. Hele verden snurret rundt for henne. Hun var fremdeles kvalm, selv om hun allerede hadde vrengt magen to ganger.

Ikke vent. Gå. Kom deg av gårde.

Så sjanglet hun opp trappen. Hun snublet en gang, men fortsatte. Hun ville ikke ta noe særlig med seg. Det kunne hun ikke. Det var ikke tid til det.

---------------------------------------------------

Ed og Mose hadde det bare bra, takk. De satt bare foran Max’ barbersalong i Front Street, eller det de kalte for veien mellom Toe Springs og Claytonville. Det var her den gikk rett igjennom byen. Ed var sekstiåtte, og Mose ville ikke si til noen hvor gammel han var. Derfor var det heller ingen som spurte ham lenger. Begge to hadde mistet konene sine - Gud velsigne dem - og de hadde begge en ganske bra pensjon. Livet deres sneglet seg nå av sted i et bedagelig tempo.

"Det biter ikke, Ed.”

"Du skulle ha flyttet deg lenger nedover langs elven, Mose. Lenger ned over. De blir trøtte av å skulle svømme helt opp til stedet ditt. Du må ta dem når de er i godt humør."

Mose hørte det første han sa, men ikke resten. Han stirret på baken på en grønn Plymouth som för gjennom byen med to fortvilte barn i baksetet. "Ed, kjenner ikke vi de to ungene der?"

"Hvor?"

"Hvorfor ser du ikke der hvor jeg peker?"

Ed så, men det eneste han la merke til, var baken på en Plymouth og to lyse hoder i baksetet.

"Vel," sa han og skygget for øynene, "nå var du for rask for meg'

"Du ser jo aldri når jeg skal vise deg noe. Jeg vet hvem det var. Det var barna til denne skolelæreren, denne...æh...hva er det nå han heter…”.

---------------------------------------------------

Irene Bledsoe raste bortover veien mellom Toe Springs og Claytonville. Hun hadde et alvorlig uttrykk som fikk henne til å se minst ti år eldre ut enn det allerede rynkete ansiktet gav inntrykk av. Hun holdt hardt i rattet og trampet hardt på gasspedalen. Hun drev den grønne Plymouth`en framover, enten Ruth og Josiah Harris likte det, eller ikke.

"Nå må dere to være stille!" skrek hun over skulderen. "Dere må tro meg. Vi gjør dette til deres eget beste!

Ordene til Bledsoe var til ingen trøst for Ruth på seks år og Josiah på ni. Ruth fortsatte å gråte. "Jeg vil til pappa!"

Josiah satt bare helt stille, lamslått av sjokk og vantro.

Bledsoe trampet hardt på gasspedalen. Hun ville ut av byen før det ble mer bråk og mer oppstuss.

Hun likte ikke dette oppdraget. "Alt det jeg må gjøre for disse menneskene! "

---------------------------------------------------

Sally kom ut på verandaen bak huset. Hun skalv fremdeles og så seg trett rundt. Hun hadde tatt av seg skjorten og tatt på seg en blå jakke. Hun tok den krøllete, blodige skjorten i den ene hånden, og et papirhåndkle dyppet i matolje, i den andre.

Det var stille alle steder, som om ingenting hadde skjedd. Den gamle, blå pickupen hennes stod og ventet Men hun var nødt til å gjøre enda en ting.

Hun så bort mot geite-kveen. Porten stod åpen, og geitene var borte for lenge siden. Hun trakk pusten dypt flere ganger for å unngå at kvalmen skulle komme tilbake. Hun var nødt til å gå inn i det lille skuret en gang til. Hun måtte bare.

Det tok ikke lang tid. Hjertet hennes slo vilt. Nå var hun tomhendt, men lommene hennes var fulle. Hun kom seg ut, sprang bort til bilen og hoppet inn. Den startet med et stønn, men så våknet den til live. Mens grusen sprutet, skranglet den nedover den lange innkjørselen mot veien.

--------------------------------------------------

Irene Bledsoe kjørte for fort, men det var ingen politibiler ute. Fartsgrensene var altfor lave uansett, rett og slett upraktiske.

Hun nærmet seg et kryss med stoppskilL Enda et idiotisk påfunn her ute i ødemarken. Hun lettet litt på gasspedalen og tenkte at hun bare kunne kjøre.

Hva! Hvor kom...?

Hun trampet på bremsen. Hjulene låste seg, det skrek i dekkene og bilen skrenset. En eller annen idiot i en blå pickup skrenset gjennom kryssset i et forsøk på å unngå kollisjon.

Lille Ruth hadde ikke sikkerhetsbeltet på seg. Hun slo hodet sitt og begynte å skrike.

Plymouth’en skrenset rundt og ble stående med nesen nesten den veien de kom fra.

"Vær stille!" ropte Bledsoe til den lille piken. "Vær stille nå - det er ingenting i veien med deg!"

Nå begynte Josiah også å gråte. Han var livredd. Han hadde heller ikke sikkerhetsbeltet på seg, og han hadde gjort litt av et rundkast der bak.

”Nå tier der to stille!" skrek Bledsoe. "Bare ti stille nå!"

Josiah så at det kom en dame ut av pickupen. Hun hadde rødt hår og et rutet skaut på hodet. Hun så ut som om hun skulle begynne å gråte, og hun holdt seg på den ene skulderen. Bledsoe stakk hodet ut av vinduet og skrek noen ukvemsord til henne. Damen sa ikke noe, men Bledsoe måtte ha skremt henne. Den andre sjåføren satte seg i bilen og kjørte sin vei uten å si et ord.

"For en idiot!" sa Bledsoe. "Så hun meg ikke?"

"Men du stoppet ikke," sa Josiah.

"Prøv ikke å fortelle meg hvordan jeg skal kjøre, unge mann! Og hvorfor har du ikke sikkerhetsbeltet på deg?"

Ruth skrek fremdeles og holdt seg på hodet. Da hun fikk seg blod på hånden sin, ble hun helt hysterisk.

Da Bledsoe fikk seg det, sa hun: "Å, storartet! Det var bare midt i blinken!"

---------------------------------------------------

Cecilia Potter. Freds kone, var glad for at en av de dumme geitene gikk med bjelle. Da kunne hun i det minste høre noe og springe ut i hagen før de spiste opp alle blomstene hennes.

De to geitekillingene hoppet og sprang bortover mot det utleide huset. Moren trodde hun eide alt som vokste, og hun var ikke beskjeden heller.

"Du! Kom deg vekk! ” ropte Cecilia og viftet med de sterke armene sine. "Kom deg vekk fra blomstene!"

Geiten rygget litt, men så senket den hodet og lot Cecilia få et godt overblikk over hornene.

"Å, jeg skal si du ser sint og farlig ut!" sa Cecilia. Men så sprang hun rett bort til den, la armen rundt halsen på den og løftet forbeina opp fra bakken og snudde hele geiten rundt.

"Du skal tilbake dit du kom fra, og det med en gang! Og tro ikke at du kan skremme meg!" KLASK! "Og du senker de hornene med en gang!"

Geiten fulgte med Cecilia, for det meste på fire bein, men på to hvis hun våget å nøle. Og på veien fikk den seg et par skikkelige skjenneprekener.

"Jeg vet ikke hvordan du klarte å komme deg ut, men hvis du tror du kan få gå berserk rundt her, så får du tro om igjen! Sally skal få høre om dette! Hun vet bedre! Jeg er virkelig overrasket..."

Hun gikk over jordet mellom de to husene, og så fikk hun se at porten til geite-kveen stod på vidt gap.

"Sally!" ropte hun.

Det kom ikke noe svar. Hmmm. Bilen var borte. Kanskje Sally ikke hadde kommet hjem ennå. Men da var hun sen. Hun pleide alltid å komme hjem tidligere enn dette. Men hvorfor stod porten åpen?

Hun drog geiten med seg inn gjennom porten.

"Tilbake der du hører hjemme, jenta mi. Ikke noe mer av denne friheten..."

Men...hvem var det som var der inne i skuret?

"Sally?”

Geiten merket plutselig at den var fri, og så spankulerte den ut igjen gjennom porten som fremdeles stod åpen. Cecilia fulgte ikke etter den.

Hun ble stående og se på kroppen til en kvinne. Den lå i høyet som en filledukke, livløs og hvit.

Hun var død.

---------------------------------------------------

Nathan, Armoth og de andre krigerne svevde lavt over gården og så den fortvilte Cecilia komme løpende ut fra geite-kveen. Nathan gav tegn til de andre, og med et eksplosivt vingeslag skjøt de framover og risset en lysstrime inn i kveldshimmelen.

Markene under dem for forbi like fort som en tanke, og så ble de oppslukt av skogens grønne teppe. Løvet og grenene pisket forbi dem, over, rundt og gjennom dem. De fòr gjennom skygger og strimer med svakt lys, gjennom høye trestammer og tykke, innfiltrede grener. Til slutt var de framme i en lysning hvor høvdingen deres ventet. Med vingene foldet ut som fallskjermer, stanset de opp og landet i skogbunnen like stille som snøfnugg. I samme øyeblikk som føttene deres berørte bakken, bleknet kappene deres til en svak hvitfarge, og de brennende sverdene kjølnet og ble til kobber. Vingene ble slått sammen og forsvant.

Tal, den mektige, lyshårete Høvdingen for Hæren, stod der og ventet. Øynene hans lyste av forventning, og ansiktet hans var preget av det spennende øyeblikket Ved siden av ham stod Guilo, Manges Styrke. Han var en mørk, skjegget og muskuløs ånd, med store, sterke armer og et hjerte som lengtet etter kamp. De var også kledd i en svak hvitfarge, og noen gedigne sverd hang ved deres side.

Nathan avla sin rapport allerede før Tal og Guilo hadde fått hilst på dem. "Alle demonene ble utslettet, bortsett fra Fortvilelse."

"Det er bra," sa Tal. "La ham melde fra til kameratene sine, så kan han fortsette med arbeidet sitt. Var det andre ånder fra Broken Birch involvert i dette?"

"Flere. De var kjempestore, men de er beseiret for denne gangen. Vi så ikke Ødelegger noe sted. Han sendte sine lakeier og holdt seg utenfor selv.”

"Selvfølgelig. Hva med Saliy?"

"Sally Roe er på flukt. Bilen hennes er allerede flere kilometer av gårde, på vei mot Claytonville. Vi sendte Chimon og Scion for å følge henne."

"Og morderen?" spurte Tal.

"Drept, ved våre hender. Vi hadde ikke noe valg. Sally var døden nær." Guilo tordnet fram sin anerkjennelse for aksjonen.

"Hvordan går det med Sally nå?" spurte Tal.

Armoth meldte: "En mindre skade i halsen, en hevelse i nakken, et mindre knivstikk i skulderen. Ingen umiddelbar fysisk fare.”

Tal sukket lettet. "Nei, ikke umiddelbart i hvert fall. Hva med denne nesten-kollisjonen med Irene Bledsoe?"

Nathan og Armoth så bort på Signa, og den smidige orientaleren smilte. "Vellykket, men det var på hengende håret. Ruth Harris fikk en liten skade i pannen, men alle i bilen kunne se Sally helt tydelig, og hun så dem like tydelig.”

Armoth fortsatte: "Og nå har fru Potter funnet morderen, og hun ringer til politiet."

Tal måtte ta en pause. Han bare ristet på hodet av alt det som hadde skjedd. Det var så enormt. "Bare det er nyheter nok."

Guilo gav uttrykk for sin engstelse med en liten, alvorlig lattet høvding, vi har aldri før håpet at så mange ting skal klaffe...som kunne gått så galt!"

Tal så opp mot himmelen og smilte forsiktig. "Vi kan håpe på at det skal gå bra så lenge de hellige ber, og det gjør de."

De andre mumlet samtykkende. De kunne føle det.

Tal fortsatte: "Så hvis alt går bra, er det vi som skal gå fram denne gangen. Det er vi som skal seire, det er vi som skal gi fienden et tilbakeslag Vi skal bare være tilbakeholdne en stund til."

"En stund til," sa alle i kor.

"Sally burde komme trygt fram til Claytonville med Chimon og Scion som eskorte. Demonen Terga har mye å stå til rette for nå. Jeg forventer at han vil sende noen ånder etter henne for å bryte henne ned. Likevel har Chimon og Scion ordre om å ikke gripe inn før det er absolutt nødvendig."

"Mer smerte, Høvding? Mer ødeleggelse?" brast det ut av Guilo i sinne. "Man skulle tro at disse elendige åndene aldri får påført menneskene nok lidelse!"

Tal så inn i de mørke øynene. De var så fulle av brennende kamplyst men samtidig så ømme overfor Guds utvalgte. "Min gode venn, vi har alle vondt av henne. Men hennes lidelse vil gjøre at Gud får sin vei, og du skal få se det."

"Måtte det skje snart,” sa Guilo og grep om skjeftet på sverdet. Han så på Nathan og utbrøt sarkastisk: "Jeg håper du har flere gode nyheter?”

"Ja," sa Nathan. "Om Tom Harris. Han er på politistasjonen nå. Han prøver å gjøre noe for å få barna sine tilbake. Han forsøker å snakke fornuft med sersjant Mulligan."

Da Mulligans navn ble nevnt, lo Guilo en rungende, hånlig latter, og andre skar stygge grimaser. Det var bare Nathan som nikket resignert. De hadde rett.

"Nå kommer altså en prøve på Toms tro, en virkelig prøve på hans overgivelse", sa Tal. 

"Jeg skal vokte de hellige," sa Guilo. "Jeg skal se hvordan de takler det."

Tal rørte ved skulderen til Guilo. "Dette er noe vi håper vil gå bra.' "Å, måtte det gå bra, måtte det gå bra."

"For Toms skyld," sa Nathan.

"For alles skyld," sa Armoth.

"Og da er vi kommet til Ben Cole," sa Tal.

Nathan svarte: "Han holder på å dumpe rett opp i dette akkurat nå’